Buster-båtene gjorde aluminiumsbåten til en nordisk favoritt

De nye modellene ble vist på båtmessene i Oslo og Göteborg i 1976. Året etter ble Buster og Buster Mini presentert på to av vårvinterens viktigste båtmesser: Vene 77 i Helsingfors og Allt för sjön i Stockholm.

Selv om Busters forgjengere, Kello-båtene, allerede hadde vært solgt med suksess i over 20 år, var aluminiumsbåten fortsatt ganske ukjent for det brede publikum. Som båtmateriale hadde aluminium ennå ikke fått allmenn aksept blant forbrukerne, verken i Finland eller i de øvrige nordiske landene. “Båtfolket er som regel ganske konservativt”, konstaterte Gustav Enholm ved salgsavdelingen hos Inha Bruk i 1977.

Men utviklingen gikk raskt. På bare noen få år tok de slitesterke og lettstelte båtene en sterk posisjon i markedet. I 1981 hadde Buster en markedsandel på over 30 prosent i Finland, og halvparten av produksjonen gikk til eksport. Det var en kraftig endring, særlig med tanke på at aluminiumsbåtenes andel av det nordiske markedet bare noen år tidligere var anslått til rundt to prosent.

En annen styrke var at båtene skilte seg ut. Ved bryggene ved hytter og landsteder dominerte fortsatt tradisjonelle trebåter og tidlige glassfiberbåter, ofte med formspråk arvet fra trebåtene. Buster så annerledes ut. Det ble en del av båtens egenart, mente Enholm:

“Våre nye båtmodeller skiller seg ganske mye fra de gamle klassiske båtmodellene. Samtidig gir den nye formen en utmerket mulighet til å bygge opp et eget, personlig produktbilde og en egen karakter for båtene.”

Mini Buster hadde slektskap med den tidligere Kello 12-modellen. Den var 3,6 meter lang og ble drevet av en 15-hesters utenbordsmotor. Med dagens Buster Mini har den ikke så mye felles, bortsett fra byggematerialet og det lignende navnet.

Den andre nyheten het ganske enkelt Buster. Den var 4,15 meter lang og hadde en motoreffekt på 20 hestekrefter. Begge modellene passet godt til nordiske forhold og til den bruken mange trengte en liten motorbåt til: som landstedsbåt, forbindelsesbåt, fiskebåt, turbåt og til sommeraktiviteter på vannet. En viktig årsak til suksessen var den lette, men sterke aluminiumskonstruksjonen, som ikke trakk vann og krevde minimalt med vedlikehold.

Båtene fant raskt veien også til profesjonell bruk. Den første Work Buster ble levert allerede sommeren 1977 til brannvesenet som hadde vært med i produktutviklingen. Erfaringene var svært gode: brukerne satte pris på en lett aluminiumsbåt som samtidig tålte hard behandling.

Med framgangen til de første Buster-modellene som grunnlag vokste og utviklet modellprogrammet seg raskt gjennom 1980-tallet. Den største modellen i aluminiumsbåtenes første tiår var Big Buster, beregnet for en motor på 60 hestekrefter. Den ble etter hvert erstattet av Buster L, som ble lansert i 1994 og fikk svært stor popularitet. I den andre enden av modellprogrammet fantes Ro Buster, en robåt som veide bare 80 kilo.

En av tidens virkelige favoritter ble likevel Buster RS med rattstyring. Den var lett, rask og svært konkurransedyktig i sin klasse. For nordiske kjøpere ga den også mye båt for pengene, noe produksjonsvolumet på rundt 30 000 eksemplarer viser tydelig. Båtkonstruktøren Antti Hietaharju, en av personene bak modellen, oppsummerte suksessen slik:

“Buster RS var lett, den kunne trekkes med en liten bil, og én person kunne sjøsette og ta den opp alene. Likevel kunne den frakte fem–seks personer”, forteller Hietaharju.

Siden den gang er det produsert over 125 000 Buster-båter. At nesten alle fortsatt er i bruk, sier mye om både kvaliteten og hvor godt modellene fungerer i praksis.